nyhetsbrev

nyhetsbrev

Ventetid

nyhetsbrevPosted by Marit Nygård 01 Dec, 2011 18:34:03

1.desember, og nedtellingen har begynt. Vi sier at adventstida er Ventetid. Med positive forventninger, med håp og tro på at jula skal komme i år også; hvit, fredelig og stemningsfull.

Å vente er et interessant konsept. Mange av oss bruker daglig energi og tid på å vente. I samme familie ligger håpet, troen. På noe som skal komme, så snart det vi er i bare tar slutt?

Da jeg ble alvorlig syk i 2003 gikk jeg raskt inn i ventemodus. Jeg ventet på at kroppen skulle bli frisk, at kreftene skulle vende tilbake, at jeg igjen skulle få tilbake "det gamle livet mitt". Ventingen kostet krefter, og utallige ganger ble jeg skuffet, sint, frustrert og uendelig lei meg. For det gamle livet mitt lot vente på seg, kreftene føltes som om de aldri skulle vende tilbake, kroppen ga ingen tegn til at den skulle bli frisk igjen. På lenge, lenge. Likevel fortsatte jeg å vente. Håpet og troen blandet seg ofte inn i ventingen; det ble en kraftig coctail som innbød til skuffelse. For hver gang antydningen til bedring og fremgang lå der, kom smellen - og nedturen.

Etterhvert skjønte jeg at jeg måtte slutte å vente. Kanskje til å med gi slipp på håpet og troen for en stund? Akseptere at livet mitt faktisk er nå, med den kroppen jeg har nå, med de rammene som dermed skapes. Jeg begynte å gi slipp på mitt gamle liv, og bestemte meg for å nullstille.

En bok som gjorde sterkt inntrykk på meg midt i min ventetid er Ulla-Carin Lindquists "Ro uten årer". Her forteller hun om sin vei fra suksessrik karrierekvinne og firebarnsmor på høyden av livet, til den brå overgangen inn i kronisk sykdom og veien helt frem til dødsleiet. Hun skriver:

"Det er to veier å gå. Den ene er å legge seg ned, være bitter og vente. Den andre er å forsøke å gjøre noe fornuftig ut av elendigheten. Se det positive, uansett hvor banalt det kan lyde. Jeg velger den andre veien. Logisk sett må jeg derfor leve bare akkurat nå. Det finnes faktisk ingen lysende fremtid for meg. Men et lysende nå. Slik lever barn. Akkurat nå. Ikke noe kommer senere. Derfor ler jeg som et barn. Uhemmet."

Ikke alle av oss får dødsdommen slik Ulla-Carin fikk det. Men vi vet at livet er til låns, med kortere eller lengre utsikter til å nyte øyeblikkene vi serveres underveis.

Jeg var heldig. Kroppen min ble langsomt friskere, kreftene vendte sakte tilbake. Jeg fikk ikke mitt gamle liv tilbake - istedet fikk jeg noe som var mye bedre; et nytt liv midt i livet, med en helt ny horisont. Underveis lærte jeg noe jeg for alltid vil være takknemlig for; å kunne leve i et lysende Nå.

Yogaen ble en viktig brikke på min reise mot å finne dette lysende nået. Og gjennom yogapraksisen opplevde jeg at det lysende Nå kunne bli mer enn fine tanker og ord - det kunne omgjøres til erfaringer og følelser, i kroppen og i hjertet. Min daglige yogaprakis ble en helt konkret metode som kunne ta meg dit.

På yogamatta øver vi oss på å gjenkjenne vår rastløshet, utålmodighet, vår ventemodus. Gjenkjenne "the monkey mind" ; alltid på vei, alltid i bevegelse, ofte ett steg foran. Og så kjenne at vi kan velge å gå inn for landing, hvile inn i akkurat dette øyeblikket. Vi er kanskje bare 1 bevisst utpust unna et lysende Nå.

Advent er ventetid. Livet er av og til ventetid. Og for all del: det er lov å vente, lov å glede seg, lov å se fremover. Men legg merke til om du mister fotfestet og jordingen underveis, mister koblingen til det som faktisk er her og nå. Nyt ventetida - og skap deg samtidig daglige landingsplasser underveis for dine Lysende Nå.

* Marit



Mørketidslys på Haugen, Bø i Vesterålen, november 2011

  • Comments(3)//nyhetsbrev.yogabeyond.no/#post15