nyhetsbrev

nyhetsbrev

Å være i Strømmen

nyhetsbrevPosted by Marit Nygård 08 Apr, 2019 09:47:34

På vei inn i det som engang blir vår (vi i nord vet hvor vi bor, også i år) innleder jeg med et sanselig sitat av den amerikanske poeten Mary Oliver, fra hennes essaysamling «Upstream»:

“Sometimes the desire to be lost again, as long ago, comes over me like a vapor. With growth into adulthood, responsibilities claimed me, so many heavy coats. I didn’t choose them, I don’t fault them, but it took time to reject them. Now in the spring I kneel, I put my face into the packets of violets, the dampness, the freshness, the sense of ever-ness. Something is wrong, I know it, if I don’t keep my attention on eternity. May I be the tiniest nail in the house of the universe, tiny but useful. May I stay forever in the stream. May I look down upon the windflower and the bull thistle and the coreopsis with the greatest respect.”

Kanskje kan vi kjenne det i cellene det som Mary Oliver snakker om her; dette ønsket om erfare oss selv som del av den store Strømmen. Her ligger det en overgivelse inn i her og nå, en fristillelse fra den lineære tidslinja. En dyp lettelse over å bare være - være i det friske og fuktige møtet med de nyutsprungne fiolene. Jeg tror vi bærer på en dyp og iboende lengsel etter dette; en lengsel etter igjen å miste oss selv inn i Øyeblikket, å henge fra oss våre mange tunge plagg av ansvar, rasjonelle fremdriftsplaner, logiske problemløsninger, uoverstigelige utfordringer. En lengsel etter forenkling, en lengsel etter å komme hjem, hjem til det som faktisk er.

Det siste halvannet året har kroppen min gitt meg en ny skolering i det å ta plassen min i denne Strømmen. Jeg, som på noen vis har tenkt at dette kan jeg alt om; å hvile, å være og å puste har vært så mye av min reise de siste 16 årene. De siste 12 årene har jeg til og med gjennom yogaundervisningen lært andre å hvile, fått lov til å lede mennesker inn i pust og kropp og overgivelse, uke etter uke. Burde jeg ikke være ferdig skolert?

Når vi blir alvorlig syke, eller står i andre store kriser som tvinger oss ut på sidelinja for en stund, er det samtidig en invitasjon til å tre inn i den store og evigvarende Strømmen livet er. På det ytre plan kan det virke som en katastrofe; å bli hindret, måtte stoppe opp, kansellerer de fleste planer. Sannsynligvis må vi gi fra oss mye av det som definerer oss ytre sett, ta av noen av våre tunge frakker og kåper. Vi må gi slipp på mange av våre roller, for kortere eller lengre tid. Kanskje kan vi ikke lenger yte og bidra i form av en jobb, på sosiale arenaer, kanskje kan vi ikke gi slik vi skulle ønske i rollen som forelder, datter eller partner.

For mange av oss er det en følelse av å bli kastet ut på dypt hav, uten sikkerhetsnett. Noen av oss må synke helt til bunns. For meg er det tydelig hvordan det i denne nedadgående bevegelsen koster oss enormt med krefter dersom vi forsøker å kjempe imot. Derfor inviterer alle møter med sykdom, lidelse og død oss inn i det å gi fra oss illusjonen av kontroll. Dersom vi klarer å gi opp kampen, klarer å slutte å svømme motstrøms, åpner det seg et helt nytt landskap. Vi får smake på overgivelsen inn i Her og Nå - ta vår plass i den store Strømmen.

Min erfaring er at det virkelig ligger dyrebare skatter skjult i mørket. Reisen ned til havets dyp viser oss spekter av livet vi må jobbe mye hardere for å se og kjenne når livet går sin vante gang, i sitt innimellom svimlende tempo. Tas vi ut av hamsterhjulet er dét som ved første øyekast så ut som en katastrofe kanskje vår mulighet til å for første gang begynne å erfare i kroppen og hjertet det hodet til nå har forstått gjennom bøker vi har lest. Herfra vokser visdom frem, her kan en dyp tillit begynne å finne sin vei.

Snart ønsker vi våren velkommen, også her i nord. Min reise har vist meg er at dersom jeg tør å slippe meg ned til bunns, tillater det fullstendige utpustet, vil det - i sin tid - vokse frem en oppadgående bevegelse igjen. Ny blomstring vil sprenge seg frem, slik våren alltid viser oss. Men denne blomstringen krever tålmodighet, og prosessens timing krever vår dypeste respekt. Ny vekst og ny blomstring er en organisk prosess, og som alle andre organiske prosesser er det et element av TID involvert. Lenge ligger frøet under jorda, hviler i det dypeste mørket. Så en dag begynner en spire å ta form - skjør og liten, beskyttet og omsluttet av jordens mørke ennå en stund. Vi vet ikke alltid hva spiren kommer til å bli, hvilken form veksten vil få - men vi kan hvile i en tillit til at den fulle formen vil vise seg, i sin tid. Så en dag kommer spiren opp av jorda. Den fortsetter sin reise oppover mot sola og lyset, strekker seg og folder seg etterhvert ut i sin fulle blomstring.

I vår kultur er vi på mange måter fiksert på blomstringen - det er denne delen av livshjulet som har verdi, som applauderes, som er verdt å vise frem i de mange utstillingsvinduene teknologien har gitt oss. Men etter enhver blomstring vil det alltid være et tidsvindu der blomsten skal visne, falle til jorda, råtne. Dette er del av den organiske prosessen, det har sin rettmessige plass, og er en forutsetning for den nye veksten som skal komme neste vår. I vår vestlige kultur har vi lite respekt og anerkjennelse for denne delen av livssyklusen. Og lite tålmodighet med prosessen som kommer etter forråtnelsen; stillheten og hvilen dypt nede i jordens mørke.

Det er ikke vår hele året. Alle prosessene har sin plass. Til sin tid.

Den overhengende beskjeden jeg har fått mye dette siste året, har egentlig vært veldig enkel: Stopp opp, land inn her. Synk ned enda litt dypere. Bli her. Stillstand og stillhet. Dette er den samme invitasjonen jeg alltid innleder mine yogaøkter med, og jeg kan ofte merke hvor utsultet vi er på rom og anledninger der dette er premisset for alt annet som skal skje videre. Før vi kan dykke inn i den dype bakre armlinja, før vi kan gjøre øvelser for å kjenne på sammenhengen mellom lillefingeren, triceps, skulderblad og ryggsøyle og ta denne koblingen med inn i hunder som ser ned og dynamiske planker, inviteres vi til å lande inn her. Stoppe opp, bli her. Stillstand og stillhet.

Kanskje er dette noe av det vakreste jeg kan ønske meg, både for meg selv og for oss alle: «May I stay forever in the Stream». For her fins rytmen av selve Livet, en helt uovertruffen og fininnstilt intelligens. Her kan vi puste, med og i denne Strømmen. I hele denne organiske prosessen av å falle til jorden, av forråtnelse, av dyp hvile nede i mørket, av forsiktig spiring, av en skjør og ny begynnelse, av vekst og oppdrift, av ny blomstring og utfoldelse. Før Strømmen leder oss videre, igjen. Alt i sin tid.





  • Comments(1)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.
Posted by Turid 15 Apr, 2019 08:57:01

Så fin tekst Marit. Takk. Stor klem!